Halldis Moren Vesaas blir intervjua om diktet sitt 'dikt om livet,' medan ho held ein mikrofon og fortel om inspirasjonen sin. — Halldis Moren Vesaas deler tankar om det kjære ‘dikt om livet’ sitt under eit ettertenksamt intervju

Table of Contents

Halldis Moren Vesaas dikt om livet – En hyllest til livets rikdom

Halldis Moren Vesaas (1907–1995) er en av Norges mest elskede poeter, og diktene hennes om livet har gitt gjenklang i generasjoner. Hun uttrykker dype tanker om naturen av å leve – å være her, å elske, å forholde seg til andre – på et enkelt og jordnært språk. I denne artikkelen skal vi utforske noen av hennes mest kjente dikt om livet, og hvorfor de føles bemerkelsesverdig relevante for oss i dag.

Livets sterke røtter: «Å være i livet»

Et av de mest hjerteskjærende eksemplene på Halldis Moren Vesaas’ dikt om livet er «Being in Life» skrevet til moren og publisert i samlingen I ein annan skog (1955). Diktet feirer det å være helt tilstede i verden, med «sterke røtter» som knytter oss til både mennesker og ting. Her er et utdrag:

Å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting.

Gjennom omsorg, og gjennom fellesskap, beskriver Vesaas livet som en rikdom som vi bringer frem. Hun skriver om et hus som åpner seg for både kjente og fremmede – et portrett av livet som utvides gjennom kontakt med andre. Dette diktet minner oss om at det er de levende strømmene av tillit og varme som gir livet dets mening.

“Til livet” – En brennende kjærlighet

Et vakkert livsdikt dukker opp i «Til livet» fra samlingen Morgonen (1930). Her møter vi en yngre Halldis, full av lidenskap, livsglede:

Mitt liv, jeg sverger deg veldig mye og veldig mye:
Inntil etter døden vil stoppe deg fra
min brennende kjærlighet til deg.

Dette er Halldis Moren Vesaas’ dikt om livet i sitt mest intense. Hun snakker om en absolutt kjærlighet til selve tilværelsen – for alt hun ser, hører og opplever. Det er en bjelle som ringer til oss alle for å makte det meste av tiden vi får.

Hvorfor tenker vi fortsatt på diktene?

Halldis Moren Vesaas’ dikt om livet har en evig kvalitet fordi de uttrykker noe allmennmenneskelig. Enten hun beskriver det stille stoffet som forbinder oss alle, eller den sprudlende gleden ved tilværelsen, gir hun en guide til forviklingene ved å være menneske. Ved hjelp av enkle, men kraftfulle bilder, leverer hun diktene uten å være skråstilt, samtidig som hun bærer på en tung følelsesmessig belastning.

Hvis du vil lese mer av poesien hennes, anbefaler jeg samlingene I ein annan skog og Morgonen. De runger av perler som forklarer hvorfor Halldis Moren Vesaas fortsatt er en vital stemme i norsk litteratur.

Avsluttende tanker

Diktene i Halldis Moren Vesaas’ dikt om livet oppfordrer oss til å tenke på våre egne liv – hvordan vi møter verden og hva vi har kjært. Enten hennes fellesskapsord gir deg trøst, eller hennes lidenskapelige bekreftelse på livet får deg til å føle deg inspirert, er det ingen tvil om at diktene hennes fortsetter å være en gave til oss alle.

10 dikt inspirert av Halldis Moren Vesaas

Livets stille song

Eg høyrer deg i vinden, i blada som raslar svakt, ein tone som bind meg til jorda, til alt som har vore og er. Du syng i hjartet mitt, ein stille lovnad om dagar der eg kan bera og bli buren, ein rikdom utan gull.

Å leva nær

Å leva er å stå med røter, djupt i mold og minne, å kjenne regnet mot huda, og varmen frå ein annans hand. Det er ikkje stort som skal til, berre å puste med verda, å la hjartet slå i takt med alt som veks og andar.

Til deg, livet

Eg gjev deg alt eg har, mine hender, mine tankar, ein song som stig frå brystet når morgonen gryr. Du er vinden som løftar meg, og tyngda som held meg fast, eg elskar deg med kvar puls, til natta legg seg over meg.

Ein tråd av tid

Livet er ein tynn tråd, vevd av dagar og netter, av latter som kling, og tårer som fell stilt. Eg held han varsamt, kjenner styrken i skjøre band, og veit at alt eg er er knytt til denne eine tråden.

I jordas famn

Eg legg meg ned i gras, kjenner jordas hjarte slå, ein puls som er eldre enn meg, men som likevel er min. Her finn eg ro, her finn eg meg sjølv, ein del av noko større, ein bit av evig liv.

Dagar som blømer

Dagar kjem som blømer, opne, så lukka att, ein kort stund i sola, ein duft som blir igjen. Eg plukkar dei ikkje, men lar dei stå og leva, for livet er å sjå dei veks, og å puste i same rytme.

Røter i vinden

Eg står mot stormen, men røtene mine bøyer seg ikkje, dei grip djupt i jorda, held meg fast når alt rører seg. Og likevel er eg fri, fri til å bøye meg med vinden, til å kjenne livet bruse gjennom meg.

Lyset i hausten

Hausten kjem med gull og stillhet, eit lys som brenn gjennom tåka, eg ser livet i alt som falnar, i blada som dansar ned. Det er vakkert å sjå korleis alt endrar seg, og likevel blir til noko nytt.

Ein elv av dagar

Livet renn som ein elv, stille nokre stader, vill andre, eg står ved breidden og ser, kjenner straumen mot fingertuppane. Og veit at eg er med, ein del av dette store, levande vatnet.

Å bera lyset

Eg ber eit lys i hendene, lite, men varmt, det lyser opp stigen eg går, og dei eg møter. Livet er å gje det vidare, å la det skinne, sjølv når mørkret kjem, for i lyset finn vi kvarandre.

Du kan like å lese: Dikt om Vänskap Karin Boye